Snakk om å være motivasjonsløs. Jeg kan med hånden på hjerte si at jeg ikke har lest så mye i det siste og jeg har heller ikke jobbet noe med faget i løpet av semesteret. Fordi det er kjedelig. Jeg får ta meg sammen idag og redde det som kan reddes. Imorgen er det eksamen. Det jeg derimot har motivasjon til er de to neste fagene jeg skal ha eksamen i.
Eksamen gikk rett i dass. Men det stopper meg ikke. Imorgen får jeg vite hvor langt ned i dassen det gikk...
Oppdatering 15.mai: jeg fikk B og det er jeg kjempefornøyd med. Kjipt at det er et fag jeg kan få A i, men det gikk som det gikk og B er ingen dårlig karakter!
Nå har jeg kommet over jegvetogkanalt-fasen og begynt å innse at det bare er èn dag igjen til eksamen. Det er nå det begynner å gå opp og ned. To streker under svaret er en av grunnene til hvorfor jeg valgte å studere realfag, men så enkelt er det ikke. Jeg leser artikler som omhandler en prosess, der blir det beskrevet hvordan en faktor vil påvirke denne prosessen. Jeg tenker over det og det er logisk. Det er det jeg også har lest og trodd før. Denne påstanden er basert på eksperimenter og artikler forteller om flere eksperimenter som har vist det samme. Gode greier, tenker jeg. Plutselig kommer det en setning at det også finnes et par andre eksperimenter som har vist det motsatte. Nedsig. Jeg forstår at livet ikke alltid er svart og hvitt, men jeg vil ikke stå på eksamen og forklare en ting før jeg avslutter med å si at andre eksperimenter har vist noe helt annet. Men det er det jeg må og skal. Fordi sånn ER det bare. Jeg kan ikke ta alt for god fisk. Det er jo ikke bevist. Likevel krysser jeg fingerene for at jeg blir spurt om ekstremtilfeller, de er alltid enklere å snakke om. Da slipper jeg å dra inn alt annet og. En anne ting jeg krysser fingrene for er at jeg klarer å ta meg sammen. På mandag skal jeg stå foran en professor, en sensor (som også er professor) og en tavle og svare på spørsmål. De spør - jeg svarer. Ingen tenketid. Tidligere har jeg tenkt at det er lett å vinne litt tenketid ved å begynne med en innledning som inneholder definisjoner, mens jeg tenker på hva det er jeg egentlig skal ende opp med å svare. Svaret skal også ha en begrunnelse. Så lett var det ikke. Jeg fikk et spørsmål, begynte med en innledning og tenkte bare en ting "tenk, tenk, tenk for faen". Så jeg hadde ikke noen andre valg enn å hoppe i det og tenke høyt. Det ble en del rot.. Det hadde vært mye bedre hvis jeg kunne tenke konsentrert. Men forelesere er ikke så dumme at de stiller spørsmål som jeg vet svaret på med en gang. Eller det første spørsmålet blir nok det, deretter må jeg stå der og tenke høyt. Jeg må svare på noe jeg ikke vet svaret på direkte. Men meningen er at jeg skal vite nok til å kunne forutsi en sannsynlig utvikling ved logisk tenkning. Foreleseren er så smart at han kan finne på å spørre om noe veldig veldig enkelt og veldig veldig logisk. Og jeg VET at han kommer til å gjøre det og. Det er da folk får panikk. Tenk deg, du står foran en tavle, holder på å krepere og du KAN faget. Du kan forklare, beskrive målemetoder og diskutere hva alle mulige endringer vil resultere i. Plutselig spør foreleseren om hvorfor du i det hele tatt skal måle dette, hvorfor er det viktig å vite det. Enkelt spørsmål, sant? Svaret er heller ikke så vanskelig. Men når du har brukt dager og uker på detaljer, er det ikke så lett å gå tilbake til det grunnleggende. Slike spørsmål skal alle klare å svare på. Men så kan de og spørre deg om hvorfor du skal bruke saks og ikke en kniv til å kutte opp noe? Det er da det gjelder å ta seg sammen. Jeg fikk et slikt spørsmål sist eksamen og, men da visste jeg hva jeg skulle svare fordi jeg heldigvis visste at de hadde spurt en venn av en venn om det samme. Denne personen kunne ikke svare på det og endte opp med B. Denne gangen har jeg ikke fått vite mye om hva jeg kommer til å bli spurt om. Det gjenstår bare å lese og stole på hjernen min. På slutten kommer jeg til å bli bombardert med spørsmål for å se hvor langt jeg kommer før jeg faller av. Det skjedde sist gang og. Da stod jeg der og svarte på spørsmål så fort jeg kunne. Jeg kan ikke huske hva jeg ble spurt om eller hva jeg svarte. Jeg husker bare at jeg ble spurt om ting jeg ikke kunne, men svarte på de og svarte riktig og. Foreleseren kommer til å presse ut hver bidige kunnskapsdråpe jeg har i meg. Jeg kan ikke gjøre annet enn å håpe at det går bra. Og håpe at jeg ikke begynner å hylgrine, som noen andre har gjort før meg.
90% av en prestasjon er mentalt, var ikke det det treneren til Dale Oen sa? Og mentalt er jeg klar. Nå gjenstår det bare å se om jeg kan alt. Og litt til.
Guten morgen. Nå spiser jeg frokost og tenker på eksamen. Den første er 7.mai - 5 dager til. Jeg har så vidt begynt å lese på de anbefalte artiklene. Det er ikke krise siden jeg kjenner stoffet man skal kunne fra før av. Denne gangen skal det ikke fokuseres like mye på forståelse av prosesser som på målemetoder. Det er et praktisk fag og jeg er glad jeg er ferdig med det. Lab og rapporter tok nesten knekken på meg og den siste rapporten ble levert klokken 00.13 i natt. Klapper meg selv på skulderen. De artiklene skal gi bedre forståelse av ulike målemetoder, så det kan være greit å gjengi noe av det jeg har lest på eksamen - spesielt hvis man vil ha A. Og det vil man. Heldigvis for meg er det samme foreleser og sensor i dette faget som var i det andre faget jeg fikk A i. Foreleseren er jeg kjempebegeistret for og sensoren er en kjernekar. De kan faget sitt. Jeg er rimelig sikker på at begge husker meg. Foreleseren husket hvertfall fornavnet mitt da jeg skulle få karakteren min sist og husker det enda. Ikke dårlig. Det kan være mange grunner til det. Poenget er at de husker meg og da føler jeg at de har visse forventninger til meg. Jeg vil ikke skuffe de. Om jeg skuffer meg selv er en annen sak, men de... Nei, de vil jeg ikke skuffe. Kanskje fordi vi er så få jenter i den store ingeniørverdenen.
Jeg vet foreleseren kommer til å få ut hver eneste lille kunnskapsdråpe jeg har i meg på eksamen, noe som var bra forrige gang - da visste jeg mye mer enn jeg trodde. Blir det like bra nå? Det håper jeg. Jeg liker folk som får meg til å tenke. Ikke bare pugge og forstå, som jeg har gjort i så mange år, men virkelig virkelig virkelig forstå. Bruke logikk så hjernen begynner å koke mens man tenker. "Hva gjør du?", pleide broren min å si når jeg satt og stirret i luften. "Tenker" svarte jeg. "Gjør det vondt?", spurte han. "Nei" sa jeg og smilte. Først nå forstår jeg at det skal gjøre litt vondt, selv om det var ment som en spøk. Så jeg vet at jeg kommer til å tenke så det gjør vondt på eksamen. Og jeg håper inderlig at mine tanker ikke skuffer meg, foreleseren og sensoren.
Nå er det på tide å sammenligne litt. Sånn er livet. Alt er sett i forhold til noe. Etter grundige statistiske beregninger kom jeg frem til at det kan hende at jeg var en av 5 jenter som fikk A i fjor. I år står det litt verre til. Det er 6 andre jenter jeg konkurrerer med. En av de er masterstudent, en av de er en eldre dame, en av de jobber som ingeniør, en av de er veldig disiplinert og to av de har jeg aldri hørt om eller sett før. Den eldre damen kan strykes med en gang, hun er smart, men jeg er smartere og presterer bedre under press. Hun som jobber, hun som tar master og hun som er veldig disiplinert er mine største konkurrenter. Det er èn jente som skal ha eksamen før meg og det er sannsynligvis henne de skal sammenligne med meg. Og hun er masterstudenten. Håper jeg ender opp med en seier.
Det som skjedde natt til 1. mai er forferdelig trist. Jeg har tenkt mye på det og har bestemt meg for å huske en ting Alexander Dale Oen har sagt.
"Ikke hør på dem som vil ta fra deg drømmene. Du kan klare det om du vil."
Jeg vil.
Eller rettere sagt SHIT! Dette semesteret tar jeg opp et tilleggsfag som jeg har hatt før for å forbedre karakter. I dag fant jeg ut at jeg skal ha midttermeksamen om 10 dager. SHIT! Føles som om jeg har akkurat blitt sparket hardt i ræven. Nå blir det sprengjobbing i alle fag...
Hallo på do. Jeg har vært flink. Satt meg faktisk ned med oppgaven dagen etter det siste innlegget, akkurat som jeg skrev, og kom ganske langt. Nablaen var litt skummel i begynnelsen, men etter å ha fått bekreftet at det jeg gjorde var rett av broren min gikk det greit likevel. Nå er jeg ferdig med oppgaven og fører den på dataen. Oppgaven teller tross alt 10% av endelig karakter, så det hadde vært greit med en A. Så jeg håper på det beste. Man vet aldri, plutselig viser det seg at man misforstod stygt og alt går rett vest.
Og gud hvor deilig det skal bli å flytte. Imorgen er det mars. Og det betyr vår! Og fotografbildene fra bryllupet. Hipp hipp hurraaa!
Imorgen kan bør må skal jeg starte på innleveringen som vi fikk ut igår. Det funker dårlig å vente til siste liten med skumle fag. Og jeg er litt redd nabla. Seriøst.
Hadde ærlig talt forventet å bruke over en side på å omforme denne ligningen. Jeg hadde fint lite lyst til å sitte meg ned og gjøre det. Men når jeg først kom i gang var det ikke så gale likevel, litt algebra og yankee candle bare. Og det er det jeg skal gjøre i to timer til, da kommer samboeren mannen min hjem!
